Den Positive Pessimisten

Det er de små tingene som gjør hverdagen bedre. De små oppmuntringene som virkelig kan redde en hel dag. Selv om været er gråere enn gråest og humøret nesten tyder på kronisk PMS, så kan små enkle ting gjøre at man glemmer det negative og heller husker dagen som en bra dag.

.. Når han sier han har utsatt guttekvelden med en halvtime, bare for å få litt ekstra tid med meg.
.. Når han midt på natta lener seg over meg og kysser meg og hvisker noe pent i øret mitt, før jeg sovner som en stein igjen.
.. Når han sier jeg bare skal slappe av, og at han lager middagen denne dagen.
.. Når vi spiller fotball på Playstation og han blir litt imponert av hva jeg får til.
.. Når jeg endelig kommer i mål etter å ha syklet nesten 6 mil, og han står på målstreken for å ta meg i mot.
.. Når vi tar oss en sykkeltur, og vi setter oss på stranda for en liten rast, og han fisker frem en Sports Lunsj fra sekken.
.. Når vi griller på stranda, i en avkrok, for oss selv.
.. Når vi nyter lange lyse kvelder og solnedgangen som forsvinner i havet.
.. Når han skriver igjen lapper og henger på speilet på badet.
.. Når han plutselig begynner å danse i stua.. bare for å få meg til å le.
.. Når jeg får sitte i armkroken mens vi ler oss gjennom sesong etter sesong av Seinfeld.
.. Når han sier “god natta kjære” før vi sovner.
.. Når han lar meg få se meningsløse ting på tv, uten at det går utover noe han vil se.
.. Når han mirakuløst tryller frem litt sjokolade når jeg er helt utslitt.
.. Når han snakker om fremtiden. Om oss i fremtiden.
.. Når han sier at “alt ordner seg..alltid”.
.. Når han ser på meg og sier jeg er fin.. samtidig som han smiler med øynene.
.. Når han sier det er koselig at jeg synger for han (selv om han kanskje bare syns det er fælt).

Hva er det egentlig mer å si? Han er og blir den beste!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen ganger kunne jeg ønske jeg var liten igjen. Fem år med null bekymringer. Regninger var et ord jeg ikke hadde noe forhold til og husleie var det siste jeg trengte å tenke på. Kjøleskapet var magisk fylt opp og middagen kom alltid på bordet.
På den tiden var sommeren som en eviglang uke, som bare var til for og nytes. Få lov til å være litt ekstra lenge oppe. Se sommerkino på barne-tv. Spise is i strålende sol, og flytte inn i jorbæråkeren. Det var også helt okay å løpe naken på varme dager. Hadde jeg gjort sistnevnte i dag ville jeg fått et nudist-stempel jeg helst vil unngå.

Jeg husker godt hver sommer hos momo. Bestemor i Marken. Ja, for det het det. Marken. Et koselig hvitt hus med to etasjer. Som lå for seg selv ved siden av et jorde, med utsikt over Mjøsa. Blomstereng fylt med markblomster rett ved siden av. Det var som sakset ut av et nasjonalromantisk maleri. Hvis jeg lukker øynene kan jeg enda kjenne duften av frisk rødkløver og smørblomster. Jeg pleide å plukke blomster til momo. Hun ble glad da. De fikk stå på kjøkkenbordet når vi spiste middag.
Vi var på besøk fra morgen til kveld. Dagen ble fylt med aktiviteter. Badmindton, fotball, gåturer. Det var aldri kjedelig hos momo. På formiddagen fikk jeg saft og ferske hjemmelagde wienerbrød. Til middag var det standard med pommes frites med masse grillkrydder. Spesiallaget til meg. Og til kvelds ble det krokan-is og salt potetgull. TV’n sto som regel på, mens Petter kvitret fra buret sitt i bakgrunnen.
Jeg husker alt som det var i går. Jeg husker huset. Jeg husker hvordan det så ut. Jeg husker duftene. Jeg husker smakene. Jeg husker momo.. og nå.. er alt borte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er lørdag, 4. juli 20-og et eller annet. Sola står høyt på himmelen, og temperaturen er perfekt. Det er rett og slett en nydelig dag. Det står en bukett med ferske hvite roser på nattbordet. Han gav meg dem i går før han kysset meg god natt. Ved siden av er et lite kort, som jeg ikke får lov til å lese før jeg har gjort meg klar. Utenpå konvolutten står det “Til min kjære”.

Dette er første natta vår fra hverandre på veldig lenge. Jeg har ikke sovet godt i natt. Sommerfuglene har blitt til en flokk flaksende traner. Jeg har snudd og vendt meg hver femte minutt. Håpet er at sminken fjerner de verste posene under øynene. Til tross for lite søvn klarer jeg ikke være gretten eller irritabel. Jeg er spent. Veldig spent. Og tvers gjennom lykkelig.

Dusjen er lang og varm. Jeg tror kanskje jeg ble stående i en halvtime. Hvert lille øyeblikk dukket opp igjen. Det første kysset. Første gang.. ja, du vet. Solnedganger, latterkramper, teite diskusjoner, festligheter. Gode minner og hendelser. Jeg smilte hele tiden.

Etter hårtørk og lett påkledning av det fineste undertøyet i ren silke, åpner jeg skapdøra. Der henger den. Kjolen over alle kjoler. Den aller dyreste, men også den aller flotteste. Snøhvit matt slike, med et buet skjørt og bar rygg. Små grønne blomster var brodert inn på overdelen og skjørtet. “Jeg kommer til å se nydelig ut..” Det er lov med slike høye tanker om seg selv på en slik dag. Jeg gleder meg til å se han i dressen. Den flotte svarte dressen, men slips som matcher kjolen min.

En skulle tro at timene kom til å gå sakte, men de flyr avgårde. Sminken er på. Håret er fikset. Kjole og bukett er i boks. Mamma var akkurat innom og rettet på liljene i buketten. Hun måtte gå igjen nesten med en gang. Skal det være slik grining på gang, så må jeg sminke meg en gang til.

Bilen står allerede klar på fortauet. En svart gammel veteranbil med åpent tak. Nypolert for anledningen, og hvite blomster på panseret. Pappa sitter allerede klar inni. Han er blank i øyenene. Vi sier ingenting. Bare smiler. Det kribler. Masse. Jeg tror ikke jeg helt skjønner hva som foregår. Jeg har sittet på en bomullssky i mange dager nå. Og her blir jeg nok sittende resten av denne dagen også..

Det er deg. Det er meg. Det er oss. Sammen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er lenge siden jeg blogget. Lenge siden jeg var virkelig aktiv. Det er så mye bra som skjer i livet om dagen, at det er vanskelig å sette seg ned å skrive noe. Jeg kan selvsagt skrive noe, men da tror jeg det er en fare for at det blir mye nusse-dusse-duss-skriving. Og det trenger jeg ikke påføre dere. Det er begrenset hvor mye man vil lese om andres forhold og hvor bra de er.

Rart det der. Men det er faktisk lettere å få ord ned på papir (eller inn på maskin), om det er ting som ikke er så bra. Noe som irriterer, eller noe som er helt elendig. Jeg har alltids småting jeg kunne klaget litt på, men det er liksom ingen vits. Det er ikke det som teller i det store og det hele.

Hvordan ble det sånn at mennesket (hvertfall jeg) er veldig flink til å fokusere på det negative? Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg prøver å skjerpe meg. Det er ikke verdt det. Om man i utgangspunktet har en bedriten dag, så er det sikkert et eller annet lyspunkt, om man bare leter.

Lyspunktene jeg har hatt i dag er knallværet utendørs. Selv om jeg har vært sjuk og har måttet sitte inne. En god film. En god middag. Det er ikke så mye som skal til faktisk.
Hva er dine lyspunkter i dag?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg våkner ikke lenger av naboens snøfreser, eller en bil som står på tomgang. Gjennom vinduet høres lystige trekkfugler som har returnert til Norge. Kvirre-virre-vitt.
Fra taket drypper vann fra snøen som smelter. Litt etter litt. Tapp-tapp-tapp.

Den bleke norske vinterkroppen kommer gradvis krypende ut av skallet sitt. Tørre småhårete legger blir barbert og skjemt bort med tonnevis av fuktighetskrem. Stilongsen (hvis den i det hele tatt har blitt brukt) er lagt innerst inni skapet, og endelig kan man føle buksestoffet mot de nakne lårene igjen. Gniss-gniss-gniss.

Nyinnkjøpte solbriller blir satt på nesen når jeg går ut av døra. Vottene og skjerfet kan bli igjen inne. De tunge vinterskoene er pakket vekk, og de lette vårskoene gjør at jeg føler meg ti kilo lettere. Jeg får ikke lyst til å gå som et dannet vettugt menneske. Jeg får lyst til å danse lett og luftig gjennom gatene, før jeg tar en piruett og stikker innom første butikk som reklamerer for at sommerkolleksjonen er på plass. Ka-ching.

Sola gjør underverker med meg. Det er lyst når jeg våkner, og lyst til langt på kveld. Humøret stiger i gradene, og hver dag blir jeg mer og mer klar over at sommeren er rett rundt hjørnet. Jeg blir rett og slett litt brunstig bare av tanken. Prrr-prrr.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det slo meg i dag. Er det noe SMS-tjeneste ikke kan hjelpe deg med nå til dags? Tenker egentlig spesielt på Jamba-tjenestene som ser ut til å ha et råd og tips om alt. Den minste ting som kan gjøre hverdagen din lettere. I tillegg finnes også de totalt meningsløse tjenester som en fisende nisse rundt juletider, eller en saboterende kylling til påske. Men de skal jeg ikke ta meg av denne gangen.

Det er mange tjenester på markedet, men allikevel føler jeg at det er noe som mangler. Nedenfor finner du noen eksempler ut ifra eget hode.

Lurer du på om Elvis fortsatt lever? Send kodeord KONGE til 2525. *

Er du gravid og lurer på hvilket kjønn det er? Send kodeord KJØNN til 2525. *

Er du redd for om romvesen skal kidnappe deg? Send kodeord ALIEN til 2525. *

Lurer du på når neste naturkatastrofe skal inntreffe? Send kodeord VARSLE til 2525. *

Ønsker du en lekker og veltrent kropp? Send kodeord MUSKLER til 2525. *

Ønsker du å gå ned i vekt? Send kodeord KILO (antall kg du vil gå ned) til 2525. *

Lurer du på om det er noe bra på TV i kveld? Send kodeord TV til 2525. *

Vil du være hjemme fra jobben, men ikke tør å ringe sjefen? Send kodeord SJUK til 2525, så finner vi en unnskyldning for deg. *

* NB: 2525 tar ikke noe ansvar for om resultatet på tjenesten stemmer eller ikke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var en lat kropp som dro seg opp av senga i dag tidlig. Venstrefoten var tung som bly, høyrefoten likedan. Øyelokka satt som limt fast. Jeg myste med det ene, akkurat nok til at jeg fikk famlet meg inn på badet. Jeg skrudde på lyset. Blendet. Det svei i øynene. Altfor mye lys. Jeg tvang de opp. Først det ene, så det andre. Morratrynet var ikke til å legge skjul på. Tror nesten jeg satte ny rekord i morratryne i dag. Burde forøvrig være en internasjonal konkurranse på det området. VM i morratryne. Jeg kunne tatt medalje der.

Senga ropte navnet mitt, flere ganger, og bad på sine fire sengebein om at jeg skulle komme tilbake under dyna. Jeg overhørte den, mot min vilje. Jeg kan ikke gi etter for presset. Ikke hver dag i alle fall. Det hjelper ikke å legge seg tidlig. Det blir automatisk sent uansett. Enten leser man til langt over leggetid, eller så skravler man. Eller så.. ja, gjør man andre ting som ikke innebærer søvn.

Jeg fikk nå til slutt dratt av meg nattskjorta og plasserte kroppen inn i dusjen. Kalde stråler traff kroppen. Jeg skvatt til. Resultatet av dette var at jeg våknet litt. Jeg torturerte meg selv litt til med de kalde strålene før jeg gjorde klar til litt skolding av hud.

Tiden om morran strekker aldri til, uansett hvor mye eller lite tid man har i utgangspunktet. Snaue 45 minutter etter den leie stå-opp-sekvensen var jeg på vei ut døra. Jeg myste. Til en forandring (fra mange tidligere morgener) var det nå tendens til solskinn. Sola var på vei opp bak fjellet og lyste opp deler av landskapet. Jeg tok meg selv i å smile.

Jo nærmere skolen jeg kom, jo mer av sola tittet frem. Jeg kunne kjenne deler av den varme huden i ansiktet. En type lykke bredte seg i kroppen. Ny energi trådte fram. Jeg kjente at jeg ble glad. Skikkelig glad. Jeg fikk lyst til å ta en liten dans. Der og da, midt på sykkelstien. Flytte føttene systematisk i rytmen til musikken jeg hadde på øret. I solskinnet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg tar meg selv i å stirre tomt ut i lufta. Det er så ufattelig. Så skremmende. Så.. ekstremt. Jeg klarer ikke sette meg inn i situasjonen, men allikevel preger den meg mer enn jeg hadde trodd.
På onsdag fikk jeg sjokkerende og trist beskjed. Jeg vil ikke legge ut om hva det er, av hensyn til pårørende. Jeg kan si såpass at når man hører en slik ting, så blir man sittende å fokusere på hva man har i livet. Og at man virkelig ikke bør ta noe for gitt.

Hele situasjonen fikk meg til å tenke over hvor heldig jeg har vært i livet. Og hvor fantastisk bra jeg har det nå. Hva jeg har oppnådd, og hva jeg sitter med i dag. Ting jeg har opplevd og folk jeg har møtt. Jeg er evig takknemlig.  Og hva som er totalt meningsløst. Perverse summer med penger hjelper deg ikke hvis du skulle møte den største sorgen. Det er menneskene rundt deg som teller.

Jeg har foreldre som har stilt opp for meg i tykt og tynt, og som fortsatt tropper opp dersom jeg skulle trenge det. I den grad det er mulig selvsagt. De kan jo ikke trylle. Noe jeg er inneforstått med.

Jeg har en storesøster som har vært som en reserve-mamma til tider. Fulgt meg til venninner når jeg var redd for mørket og sittet uendelig med barnepike, noen ganger også mot sin vilje. I de siste årene har det ikke vært det samme. Vi har sklidd fra hverandre, og til tider sliter jeg med å kommunisere med henne. Kunne gjort mye for å endre den situasjonen.

Jeg har en storebror som har vokst fra å være den som slipper tidenes fjert midt i ansiktet på meg, til å være en av de jeg har best kontakt med i familien. Han er den som har introdusert meg for mye av musikken jeg elsker, og reklamerer for kommende konserter. Vi er de dårlige taperne  familien, som gjerne tar et slag monopol, men som er slu som faen, bare for å vinne.

Jeg har to nydelige tantebarn. Ei i 2.klasse og en  barnehagen. Hun største har jeg nesten vokst opp med, siden jeg ble tante i en alder av 15. I hennes øyne er jeg kanskje en slags super-tante. En tittel jeg ikke har noe problemer med. Hverken å ha, eller leve opp til.

Jeg har venner jeg ikke ser så ofte lenger. Mye på grunn av at jeg har krysset polarsrkelen. Men uansett om avstanden er stor, geografisk, så er de ofte bare et tastetrykk unna. Jeg vet at jeg har de der. Og det i seg selv er veldig mye bedre enn å ikke ha noen.

Ved siden av meg, hver natt, sover tidenes menneske. Han snorker litt noen ganger, men merkelig nok så plages jeg ikke. Han får meg til å føle meg fin, selv om jeg ser shabby ut. Han får meg til å le, selv om jeg i utgangspunktet er irritert. Han får meg til å slappe av, selv om jeg er stressa. Jeg tenker at uansett hvordan det skulle gå her i livet, så går det bra, så lenge jeg har han. Han er det absolutt viktigste. Mitt alt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er rart det der. Hvordan livet forandrer seg etterhvert som man blir eldre. Fra å være liten og totalt avhengig av foreldrene, kommer man til trassalderen og tenårene hvor man nesten er villig til å dø fremfor å bli sett sammen med de.

Så kommer en gang dagen hvor man forlater redet, og på nytt blir litt avhengig av foreldrene. Du trenger å vite at de stiller opp for deg dersom det skulle komme opp en krise. Eller at pappa kommer og rigger opp ting i leiligheta som jenter ikke egner seg til å gjøre.

Ukene, månedene og kanskje også årene går. En dag møter du tidenes kar. Jeg tar meg selv i å være i samme situasjon. Det begynner å bli en stund nå faktisk. Og for hver dag som går liker jeg situasjonen bare bedre og bedre. Nå er jeg i ferd med å gå over i neste fase. Etableringsfasen. Jeg har på en måte vært der noen år allerede. Men denne gangen er jeg ikke alene om det. Jeg sitter her og skal begynne å etablere et hjem sammen med noen.

Skummelt? Ja, på noen måter. Det er nå man virkelig blir kjent med hverandre. Hvert eneste morratryne blir beskuet og de dårlige vanene kommer til syne. En kan nekte så mye man vil, men alle bærer på en og annen dårlig vane. Så er det opp til oss om vi lar det bli et problem eller ikke. Uenigheter vil forekomme. Kanskje til og med litt krangling. Hele flytte-sammen-greia er på en måte et digert måltid man må spise, man kan ikke pirke ut delene man ikke liker. Man må heller lære seg å takle det.

Bra? Ja, på alle måter. Jeg tar ikke lett på det å flytte sammen med noen. Jeg gjør det ikke for moro skyld. Jeg gjør det fordi det føles riktig, fordi jeg vil, og fordi noe sier meg at dette bare er starten på resten. Jeg gleder meg til alt er på plass. Til mitt navn også står på postkassa. Til jeg har et sted jeg kan kalle hjemme.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I fjorårets kavalkade skrev jeg at jeg hadde en veldig god følelse for det kommende året. Den stemte så til de grader. Jeg har hatt mitt beste år hittil. Og noe sier meg at det bare kommer til å bli bedre. Jeg fortsetter de årlige kavalkadene mine med å summere opp hva som har berørt meg det siste året.. I tillegg benytter jeg også sjansen til å ønske alle et fortreffelig nytt år, og nyt resten av jula.

Årets..

Sveis: En russisk turist på Cuba. Fluffy sveis i samme stil som George Michael, Wham-perioden. Bleket, hockey og glansfullt. Ga oss en god latter på 1. mai.

Språk: Lure-spansken. Er man i tvil om hva det riktige ordet er, så slenger man på en el eller la, foran ordet og avslutter med en os. Eksempelvis: Heis – el heisos, bank – el bankos, mat – el foodos, få ut fingeren – få ut el fingero.

Spontane valg: Søkte på skole, én dag før fristen gikk ut. Søknaden ble sendt fra Kina.

Stressfaktor: Å ikke vite om man får tak over hodet, fire dager før man skal flytte. Det ordnet seg heldigvis.

Gledestårer: Da jeg la på røret etter å ha hatt et telefonintervju med en fotoskole i Glasgow. Jeg kom inn!

Skuffelse: Brevet fra Lånekassa som tilsa at jeg ikke fikk pengestøtte, og måtte skrinlegge hele Glasgow-planen.

Store oppmuntring: Til tross for at Glasgow gikk rett vest, ble utfallet av året så mye bedre enn om jeg hadde endt opp der. Jorda rundt, kjæreste og journaliststudiet.. kan virkelig ikke klage.

Avgjørelse: Å pakke eskene, starte nytt studium og flytte nord for polarsirkelen.

Kinofilm: DeUsynlige av Erik Poppe. Den beste investeringen på kino. Jeg har igjen å se Max Manus, så mulig om den kan være en kandidat også.

Leiefilm: Into the Wild av Sean Penn.

Verste leiefilm: Walk Hard av Jake Kasdan. En latterlig parodi på Walk the Line. Du ler noen ganger, men mest fordi du er oppgitt og ikke helt vet hva du skal ta deg til.

Matbit: Indrefilet av svin, krydret med masse snadder. Servert med potetbåter stekt i ovn og stekte grønnsaker. På toppen av det hele, en god og iskald hvitvin. Nam!

Skade: Solbrentheten jeg pådro meg i Mexico. Det var smertefullt å ha på seg klær. Skiftet hud over hele kroppen i ukene etter.

Mageknip: Slet i flere uker på jorda-rundt-turen. Det nådde uansett toppen i Shanghai hvor jeg hadde så vondt at jeg til slutt kastet opp, ene og alene på grunn av smertene.

Smerte: Mageknipen som nevnt, og tannverk jeg hadde i høst. Jeg klarte ikke gape over en tynn brødskive engang. Det jeg spiste mest av den uka var ibux. To pakker på ei uke. Herlig.

Nye ferdighet: Har lært å danse salsa på Cuba.

Tullestemme: Ambassadedamen. En litt "fin" måte å snakke på, slik tilsynelatende alle ambassadedamer snakker. Type Oslos beste vestkant, med en rar vri på slutten.

Kjendisobservasjon: Jeg har sett Raul Castro på veldig lang avstand. I tillegg har jeg observert Halvdan Sivertsen og Pelle Politibil.

Fyllekule: Det har ikke vært mange i år. Men tror kanskje den ene kvelden ute i Cancun, Mexico blir årets fyllekule. For 75 norske kroner fikk du et bånd rundt håndleddet, og kunne drikke så mye du bare maktet. Åpen bar byr garantert på skallebank dagen derpå.

Langdistanse telefonsamtale: Først ringte jeg mamma og pappa fra Kina, og snakket i tilsammen 20 minutter. Deretter ringte jeg en helt annen fyr, og endte opp med en 30 minutters samtale. Den var god å ha i bakhodet når man begynte å få litt hjemlengsel.

Kupp: Den 1,94 meter lange mannen som det siste halve året endelig har vært innen rekkevidde.

Ferie: Jorda rundt. En opplevelse i seg selv, som fortjener en helt egen kavalkade. Mange høydepunkter, og svært få nedturer. Uforglemmelig.

Solnedgang: Hvis man ser bort fra de flotte jeg så på jorda-rundt-turen, så rager solnedgangen i Bodø toppen av lista. Med utsikt over havet og øyene.. og langt borte i det fjerne kan man skue Lofoten. Slikt ser man ikke på Hedmarken.

Helg: En helg i juli. Bryllup og fjelltur på samme helg, sammen med kjæresten. Jeg nøt hvert eneste minutt.

Konsert: Å se sjefen sjøl, Bruce Springsteen var stort. Ellers er avskjedskonserten til Madrugada også veldig verdt å nevne.

Sang: "Your Song" av Elton John.. flere grunner til at denne blir årets.

Grinesekvens: 5.oktober, da var det sju år siden bestefar døde. Mye kom tilbake og gjorde meg konstant trist en hel dag.

Plagg: Med et snev av ironi.. en jogger på stranda i Goa, India. Blå sykkelshorts, gjennomsyret av svette. Tilstanden var så ille at det så ut som hele shortsen var sprayet på kroppen.

Bok: "Tusen strålende soler", hakket bedre enn "Drageløperen". Fantastisk bok, som jeg leste ut på én dag.

Kjæledyr man kunne ønske man hadde: Superkaninen Trond som kan rydde opp i alt. Til og med lufte hunden om det skulle bli nødvendig.

Dette-gjør-vi-visst-igjen-allikevel-situasjon: I fjor skrev jeg følgende i dette-gjør-vi-ikke-igjen: Prøver knallrød neglelakk uten å sjekke om det er neglelakkfjerner, og glemmer alt helt til du må dra på jobb i en fei.  Én dag med "horenegler", aldri mer.. Og akkurat når jeg sitter og leser gjennom, så sitter jeg der med "horeneglene mine". Tidenes.

Fall: Da jeg skulle lukke igjen vinduet på soverommet, og mistet balansen. Forsvant mellom veggen og senga, rett i det iskalde og harde gulvet.

Koseligste tidsfordriv: Lørdag morgen. Dyne på sofaen. Kjærestens armkrok og "Friends-maraton" på dvd.

Depresjonsmoment: Mørketida oppe i nord. Vesentlig mørkere enn vinteren på Østlandet. Det tar mer på humøret enn man skulle tro, faktisk.

Hobby: Ved siden av fotografering, så lages det album. Klipp og lim. Mye klipp og lim. Det tar tid.

Evighets-nyhet: Valget i USA. Daglig har det vært noe angående valget. Det har faktisk blitt dekket så mye at jeg trodde valget var i fjor.

Drikk: Vann. Aldri før har jeg drukket så mye vann som i år. Liter på liter.

Ting jeg kunne ønske jeg kunne: Synge.

Gave: Sølvsmykke overlevert på senga.

Sitat: "Vi skal ta det ikke fullt så rent lite rolig.." Typens måte å si han skulle ta det litt rolig på fest. Husker ikke helt hva utfallet ble.

Brettspill: Scrabble

Nye informasjon: At bestevenninna er bifil.

Irritasjonsmoment: Enkelte amerikanere som ikke betaler tilbake pengene han skylder. Ei heller svarer på mailene. Makan til k**!

Handletur: Når typen skulle kjøpe bokhylle og frakte den hjem med en altfor liten bil. Setene i baksetet ble lagt frem og forsetet skøvet så langt frem som det gikk. Hylla ble lirket inn med marginer på minussida. Jeg ålet meg inn i forsetet og ble sittende med panna 20 cm fra frontruta. Det hele var et ganske morsomt syn.. i våre øyne i hvertfall. Jeg kom hjem før typen.

Treningsøkt: Afro Power Dance på treningssenteret. Dansetime med afrikanske rytmer. Resultatet ble tre vannblemmer på venstre fot, samt én blodblemme. I tillegg ble jeg støl på steder jeg ikke trodde var mulig.

Samtaleemne: Gaffa har blitt mye omtalt. Både på turen jeg var ute på, og ellers. Gaffa kan fikse alt!

Foreleser-sitat: "Det mest interessante ved et menneske.. ja, sånn bortsett fra pupper da.. er ansiktet."

Verste dagen derpå: Etter julebord i desember. Våknet med tidenes skallebank. Og 12 timer etterpå var skallebanken fortsatt vagt tilstede.

Duft: Lukten av mann.

Bekymring og plage: Pengestyr. Det faktum at man ikke har råd til det man vil. Og knapt nok det man trenger. 

Rekord: 24 timer, 415 sider å lese. Trekk fra spising, soving, litt tv-titting og andre sysler. Jeg klarte det. Heroin Diaries av Nikki Sixx (anbefales).

Håp for 2009
○ At jeg slipper å bo i en koffert for evig, og heller får en plass jeg både kan kalle hjemme, å føle meg hjemme.
○ At dette pengestyret som har plaget meg noe sinnsykt i hele høst blir ordnet opp i.
○ At treningslysten vedvarer mer eller mindre hele året.
○ At jeg klarer å utrette noe med mening.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende